nei, nei, nei, nei. dette bar feil avgårde. helt tydelig feil. «tydelig» i denne sammenheng vil være for vagt. ordet «krystallklart» peker mer i riktig retning. eller  desto bedre: «åpenbart».
det ligger der åpent, nakent, bart.
klart som dagen.
lyst på dagen.
sol på dagen.
det er balkong som er det neste.
jeg innser nå i ettertid hvor pretensiøst det var å bevege seg ned i stua. jeg skammer meg. hva kan jeg si? jeg tok en for stor munnfull av meg selv.
jeg er rett og slett ikke så trivelig enda. noe av det nærmeste jeg har kommet trivelig var nok i fjor når jeg forsøkte å strikke en sokk i okergul. helt til jeg kom til hælen. da ble jeg utrivelig. siden har jeg ikke sett en strikkepinne. jeg har lagt bort broderisakene også. men jeg lever i håpet, for jeg finner stadig tomme rammer som skal fylles med broderi. ikke har jeg tv heller. jeg innser jo at jeg ikke kan bevege meg ned i stua før jeg har en full HD plasma tv. helst hjemmekinoanlegg. det er sånn det må bli. man skal ikke messe med kronologien. den er det viktigste vi har. det vet jeg fordi jeg skriver om vei. vei er jo kronologisk.
så jeg tar ironisk nok en avstikker.
setter meg på balkongen så lenge. meg, chiliplanta og et glass vin. det er der dere finner meg om dagen.

emo state,
det mest avslørende jeg kommer til å være;
å høre på box office hits på spotify og skrive tidlig lørdagmorgen
kanskje denne avsløringen kan spores tilbake til at ingen andre enn jeg vet om denne bloggen tror jeg idet minste og det hjelper jo på men å blogge for seg selv?
emo state - con te partirò

jeg har tatt steget fra loft til stue. det begynner å bli seriøst med andre ord.
dagen min også - mens vi er inne på seriøs- endte opp i et blodbad, idet jeg skulle skjære en gulerot skar jeg av meg fingertuppen. jeg overdriver ikke. og det verste er at fingertuppen hang igjen på kniven, og jeg så den, og jeg kastet den i søpla. nå i ettertid angrer jeg jo for det var fingeren min og jeg kunne sydd den på men nå kommer den til å være deformert resten av livet. legen stengte fem minutter etter at jeg manglet fingertuppen, så jeg måtte ringe legevakten, men eneste som er åpent etter fem er legevakten i gvarv, som er litt over en mil fra bø. resultatet er at jeg i skrivende stund sitter her med en plastikkpose rundt fingern under masse tape lagt av nabojenta som går friluftsliv, fordi apoteket stengte også fem. livet i bø er med andre ord hardt.
ellers har jeg hatt første skoledag på forfatterstudie i bø og vi har fått vår første hjemmeoppgave som innebærer å skrive om en konflikt rundt gjenstanden kniv. ironisk nok. sånn går nå dagan.